Ny bok!

Hei!

Jeg har da byttet bok siden sist innlegg. Dette er grunnen for at jeg ikke har skrevet et innlegg her på en stund. Jeg leste til rundt side 150 i boken "Et Helt Halv År", men etter min mening var den veldig kjedelig og treg, så jeg begynte da å lese boken "Saras Nøkkel" for andre gang. Jeg leste denne boken i fjor, og jeg likte den såpass godt at dette er en bok jeg godt kunne lest flere ganger! Det tok litt tid før jeg kom i gang skikkelig med lesingen grunnet annet skolearbeid, pluss at jeg leste ganske mye av "Et Helt Halvt År", derfor kommer dette innlegget litt sent.





Nå er jeg snart i slutten av Saras Nøkkel, og den var like spennende å lese for andre gang. Jeg hadde glemt litt av handlingen, så det ble ikke så kjedelig å lese det samme.
Jeg og en venninne hadde nettopp presentasjon på skolen om Saras Nøkkel, så det at jeg begynte å lese akkurat denne boken på nytt er litt knyttet til at dette er en bok vi begge har lest. Den er også filmatisert og jeg har sett filmen.

Saras Nøkkel er skrevet av Tatiana de Rosnay. Det er to parallellhistorer i denne boken, altså handlingen skjer på to helt forskjellige tider, men de er koblet opp mot hverandre. Den ene handlingen er rundt 1942 under 2. verdenskrig, og den andre er i 2002. Begge historiene er i Paris i Frankrike. Historien om Sara er i 1942, der hun og familien blir tatt av det franske politiet. De var jøder, og alle registrerte jøder skulle fraktes til Vél d'Hiv i Paris under krigen, og deretter til Auschwitz.

Ikke mange vet om hva som skjedde i Frankrike under krigen, derfor syntes jeg denne boken var utrolig lærerik. Jeg hadde ingen aning at det franske politiet var imot jøder, og de fleste tror at det var det tyske politiet som kom på dørene for å frakte bort alle jødene. I boken beskrev de hvordan forholdene var på Vél d'Hiv veldig godt, men når jeg fikk sett filmen ble jeg virkelig sjokkert. Når man leser klarer man ikke forestille seg hvordan det egentlig er, når det er snakk om slike forhold. Kanskje fordi man ikke vil forestille seg hvor ille det faktisk var.

Den andre delen av historien handler om den franske journalisten Julia Jarmond. Hun hadde fått i oppgave av magasinet hun arbeidet for å skrive en artikkel om Vél d'Hiv i anledning 60-års markeringen for det grusomme som skjedde under krigen i Paris. Journalisten fant ut mer enn det hun hadde håpet på, og ble helt oppslukt i historien om hva som skjedde med Sara og broren hennes under krigen. De to jødene sto ikke i registeret over hvem som døde i Auschwitz, og hun var sikker på at de hadde rømt fra konsentrasjonsleiren. Hun hadde rett.

Jeg skal ikke røpe alt som skjer videre i boken, men dette er en veldig rørende historie som er veldig godt likt verden over. Jeg anbefaler denne boken hvis du ikke har lest den.